Storyen

Den sjenerte vokalisten skjelver i knærne. Ronny Grannes er så nervøs at kvalmen overdøver introduksjonen som dundrer gjennom høyttalerne. Det blodskutte blikket er stivt festet på mikrofonen. Svette hender griper hardt om gitaren. De store gutta i DDE jakter talent på giga-turneen ”Folkefesten”.

Året er 2005 og det er kun en kamp som teller: Kampen om å bli best. 287 finslipte solister og band entrer scenen ut over våren med en voldsom intensitet. Alle drømmer om at det umulige blir mulig. 286 tygges og spyttes ut igjen som tapere. Kun en skal stå igjen i rampelyset til slutt.

”Det er ingen vei tilbake”, smeller det kontant fra Ronny med en råskap som får nakkehårene til å stritte hos et forventningsfullt publikum. Bakoversveisen settes fra første strofe. Andre gang refrenget går, er det full allsang. DDE finner talentet sitt og Ronny gjør drøm til virkelighet.

Med stipendet i lomma og berømmelse i blikket samler han et knippe dyktige musikere fra hjembyen Namsos. I februar 2006 er bandet ”Grannes” på plass. Singelen ”Ingen Vei Tilbake” fyker ut på spillelistene. Resten av året går med til å oppfylle en drøm – en fullengder stappet med egenproduserte låter. To av dem smeller helt til topps på radio og YouTube. Uke etter uke på lista gjør at de masseres lenger og lenger inn i hjernen på det norske folk.

De to låtene er kanskje fortsatt de sterkeste i varemerket Grannes: ”Ingen Veg Tilbake” og ”Himmel’n te dæ”. Du skjønner det fort på konsertene. Når svetten pipler i takt med basstromma, Ronny roper 1-2-3, slår en akkord og hører publikum umiddelbart tyne ut det siste gjennom slitne stemmebånd: ”Det e ingen veg tebake, no e det å-å-å”. Du skjønner at du har klart det.

Hele bandet er i skyene. Endelig har de for alvor brutt gjennom og etablert seg som et ettertraktet band. Og for all del; 15 000 – 20 000 publikummere opplever Grannes-konsertene det drøye året etter plateslippet. Bandet stråler på noen av de største festivalene i Norge. Men når du en annen dag står på scenen, midt i rampelyset, myser selvsikkert ut over den mørklagte salen og skimter i alt fem betalende tilskuere – da skjønner du at dette krever knallhard jobbing.

Fortsatt er det stort sett Midt-Norge som gjelder. Selbufestivalen setter ny rekord med 27 000 betalende og Grannes som trekkplaster. Etterspørselen begynner å ta seg opp. Bandet deler scene med storheter som Åge Aleksandersen, Kim Larsen, DDE, Stage Dolls, Odd Nordstoga og en rekke andre solide navn.

Antallet spillejobber øker jevnt og trutt. I årene som følger opptrer Grannes for titusener. Pila peker bare en veg: Rett til himmels. Grannes utvider markedet og etterspørres over hele landet. Det er helstøpt vare, låter som skaper stemning og totalt fravær av jåleri.

Men suksessen er bittersøt. Gjengen i bandet sliter på hverandre. De begynner å ta sidejobber hver for seg. Nye satsinger går i stå. Bookingen fungerer dårlig. Grannes sliter seg gjennom ruglete bølgedaler. Gir ut ny musikk uten den helt store iveren. Skifter navn til 7800. Det fungerer ikke helt. Skifter navnet tilbake til Grannes. Noen slutter, andre begynner.

Etter hvert finner de endelig samklangen igjen. Besetningen er justert, og sammensetningen er helstøpt. Trommis Eirik Engan står fortsatt klippefast i bandet gjennom sol og regn sammen med vokalist Ronny Grannes. Terje Grande har kommet til i løpet av årene og skaper magi gjennom tangentene. Strengene vibrerer nå under fingrene til Anders Brønstad og Ola Liljefjell, og sørger for tonnevis av talent kombinert med ung råskap. Inn i ligningen kommer også nye tekstforfattere som skaper en dypere klangbunn i tekstene. Og ikke minst setter Skjalg Raaen fra Sambandet stempel på utviklingen.

Grannes har funnet resepten for eksplosiv kjemi!